Å overleve vinteren

Jeg står ikke på ski, jeg har ingen spesielle behov for en hvit jul og jeg synes ikke fargene på høstløvet er spesielt vakre. Likevel prøver jeg å ikke deppe bort alle månedene med r i.

(Bilde tatt av Thomas)

Man kan for eksempel drikke kakao eller gå på pub eller spille Monopol til sent om natten med fine mennesker. Eller man kan dra med seg kjæresten ut på kveldstur for å bruke utdaterte fotomedier.

Eller man kan fortsette å drive med tagging for snille piker:

Dette er som du ser ikke dymoteip, men perler, nærmere bestemt hama mini-perler. Her kan du se hvor mye mindre de er enn de vanlige perlene:

Sånn går no dagan.

Ta vare på hverandre

Jeg plukker også opp Thomas Moen sin «Mitt budskap til verden»-utfordring. Det har kommet mange fine budskap så langt, og ingen jeg er uenig i! Men jeg la merke til at det er mye i stilen «Tro på deg
selv» og «Følg din drøm». Derfor vil jeg midt i all denne selvrealiseringen minne om at:

Forresten så bærer jeg hele tiden et budskap til verden og meg selv med meg. Denne tatoveringen tok jeg for noen år siden og den har ført til at jeg ofte blir spurt om at jeg er Queen-fan. Da må jeg minne om at det ikke var Queen som oppfant uttrykket... Men låta er jo fin, da.

(Jeg har egentlig mer å si om begge disse to budskapene, men i dag har jeg bestemt meg for å være kort. Gå heller og les alle de andre bidragene til prosjektet, som skal resultere i en video. Jeg gleder meg til å se den!)

1989

Jeg husker Berlinmurens fall, selv om jeg bare var seks år den 9. november 1989. Nå er det tjue år siden, og mye har hendt i det politiske Europa siden det. Gode ting og dårlige ting.

Det sosialistiske Europa hadde feilet før Berlinmuren falt, og Sovjetunionen hadde feilet lenge før den gikk i oppløsning. Det er ingen tvil om at det finnes mange historier om undertrykking og overvåking som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste.

Likevel er det nå en gang slik at det er vinnerne som skriver historien, og at de fleste saker har minst to sider.

Jeg er positivt overrasket over hvor nyanserte mediene er i markeringen av jubileet for Berlinmurens fall. Politiken skriver om at folket ikke vil ha utøylet kapitalisme, både Dagbladet og Aftonbladet trekker fram historiene til noen av dem som slett ikke mente at DDR var bare elendighet.

«Inte så att de tycker det vore bättre om muren fortfarande funnits. Men de vänder sig mot att man kastade allting i DDR på sophögen. Även sånt som de tycker var bra. [...] Gratis utbildning åt alla. Gratis dagis åt alla. Alla hade ett jobb. Priserna var låga.»

Jeg har reist en del i Øst-Europa, og har inntrykk av at enkelte land har, i gledesrus (eller bitterhet?) etter å bli kvitt kommunismen, tippet langt over på «den andre siden» og omfavnet en blodkapitalisme som vi i sosialdemokratiske velferdsnorge bare kan forestille oss.

Det er ingen tvil om at 9. november 1989 representerer en gledens dag for Europa, for frihet og for menneskerettigheter. Men 20 år er lang tid. Jeg synes det er et sunnhetstegn at avisene i dag også kan gjengi stemmene til dem som mener at ikke alle idéene burde blitt skyflet bort sammen med de knuste betongrestene av den kalde muren.

Kall meg gjerne naiv, men jeg mener at akkurat som verden den gang trengte forandring, har også dagens verden forbedringspotensiale. Jeg vil sloss mot ting som ikke kan rives med gravemaskiner, og det er kanskje enda vanskeligere.

Les også NY Times om forskjellen på amerikaneres og europeeres syn på murens fall.

God sosialdemokratisk sex

Torbjørn Røe Isaksen liker ikke argumentasjonen for styrket seksualundervisning i skolen.

Det er faktisk ikke slik uten det offentlige så blir det kaos, synd og katastrofe. For å sette det på spissen: Mennesker har hatt sex i alle tider, og de har klart det uten hjelp fra sosialdemokratiet.

Helt riktig, mennesket har hatt sex til alle tider. Gjennom alle tider har da også vitterlig kaos og katastrofer fulgt i kjølvannet av uvitenhet om temaet. Syfilisdødsfall, strikkepinneaborter, mor-datter-formaninger om «close your eyes and think of England», spiseforstyrrelser og pornokomplekser, voldtekter og AIDS! Herregud, jeg er glad for at jeg har vokst opp med Trond-Viggo og stotrende helsesøstre, men jeg er enig i at det trengs opprustning på feltet, ikke minst i en tid da stadig mer informasjon fra helt andre kilder oversvømmer ungdommen.

Heia regjeringen! :)

Gud, hvis det er det du heter

Jeg har det som Elisabeth; det er lenge siden jeg har pratet med deg. Jeg burde kanskje skrive Deg?

Uansett, Gud, så tror jeg ikke på at du er en skjeggete mann, eller i det hele tatt en personskikkelse egentlig. Jeg vet nå ikke helt med alle disse religionene og hellige skriftene, men jeg stoler heller ikke på dem som mener at Sannheten bare er det vi mennesker har klart å putte i reagensrør og under mikroskoper og bevise fram til dags dato.

Det er vanskelig å snakke med andre om deg, for jeg vil helst ikke bli motsagt. Jeg vil ikke at noen skal knuse livsløgnene mine. Det er det eneste jeg savner med å henge inne i korsbelagte hus med korsbehengte (og i blant korsbefengte) mennesker; den selvsagte handlingen å be sammen. Det er i grunnen ikke så farlig, men jeg skulle ønske jeg torde å snakke med andre om hva jeg tror på. Det tør jeg ikke, så derfor skriver jeg det på Internett i stedet. Slående logisk, ikke sant? Men du er kanskje ikke en stor tilhenger av logikk likevel?

Du har ingen grunn til å være stolt av meg, Gud. Jeg har løyet og stjålet og sluntret unna og vært lat og feig. Og det hender jeg blir sint på deg, Gud. Mennesker dør og sulter og sloss, og jeg vandrer rundt i mørket og du gir meg ikke akkurat noen fasit eller noe kart.

Likevel hender det at jeg også må takke deg. Enten du nå er en skjeggete julenisse på en sky, en god og altomfattende energi, viljen bak en rekke partikkeleksplosjoner eller tilfeldighetene bak de samme.

Takk for de uante kreftene som kommer et eller annet sted fra når jeg er nede. Takk for vakre farger og lys og barnelatter. Takk for at du plasserte verdens fineste mann et sted i nærheten av meg for et års tid siden. Jeg vil love deg å ta godt vare på ham.

Takk for at jeg har en drøm og en mening med livet. Jeg skal ikke svikte den.

Takk for at jeg har en kropp som virker og er ved god helse. Jeg skal behandle den pent.

Mer kan jeg ikke love deg, og det kan hende det blir lenge til du hører fra meg igjen. Takk for at du ikke gir meg opp.

Mer å ta i, mer å være glad i

Jeg er en gammel, gammel dame til sinns, og nå innser jeg etterhvert at mitt folk taper.

Jeg savner tiden da bøker, film og musikk var noe fysisk som man stilte ut i stua si; da man på besøk i et nytt hjem raskt kunne få et overblikk over vedkommendes smak og stil og dannelse og muligens flaue historie.

Jeg savner da man ga mixtapes, eller mix-cd'er for den saks skyld, til dem man hadde et godt øye til. Spotify-spillelister er bare ikke like romantisk.

Riktignok bor jeg akkurat nå i et hjem hvor vi har hele den ene langveggen i stua dekket av ei gigantisk bokhylle, og to velfylte cd-søyler står og troner mot kortveggen. Jeg kan fortsatt med fynd og klem dra ordbok eller Shakespeares samlede ut av hylla når det oppstår diskusjon i festlig lag. (Eller det oppslagsverket som er mest brukt nettopp i festlig lag her: Oslo byleksikon.)

Men det er allerede en stund siden jeg kjøpte en CD, og jeg har begynt å punge ut til Spotify så jeg kan streame musikk til mobilen. Hvor lang tid tar det før jeg kjøper alle bøkene mine til et sånt der lesebrett mon tro?

De fleste jeg kjenner på min alder har jo alt rukket å bygge seg opp en bok- og platesamling av en viss størrelse, men hvis du om tjue år besøker stuene våre, vil bokhyllen være som et museum, et stillbilde av tiden, dette leste vi i 2010?

Jeg prøver å tenke på mulige løsninger, som fortsatt gjør det mulig å skanne nye bekjentskapers preferanser raskt. (Jeg mener, du vil jo virkelig sørge for ikke å gå til sengs med noen som hører på DDE.) Kanskje vi alle kan ha en sånn mediesenter-skjerm i stua vår, hvor biblioteket vårt ruller over skjermen?

Er det virkelig bare jeg som savner fysiske bøker og musikk i den grad at jeg ser meg nødt til å adoptere alle feitingers favorittslagord: mer å ta i, mer å være glad i...?

Tagging for snille piker

Ord er fint. Av og til er det fint om ordene får lov å være litt andre steder enn her inne på datamaskinen eller innenfor stive, støvete permer også. Derfor har jeg vært og gjort hærverk i byen med dymo-maskinen min. (Om du klikker på collage-bildet under kommer du til flickr-mappa der du kan se hvert enkelt bilde mye større.)

Epleskrotter

Jeg kommer aldri til å skjønne meg på Apple-disiplene. «Wow, mobilen min kan sende mms.» «Wow, mobilen min har fått copy/paste-funksjon.» «Wow, mp3-spilleren min har fått radio og diktafon.» Alt dette månedsvis etter alle andre mens de påstår å ha det første og beste.

Apple har nylig kjørt en reklamekampanje med grunner til å kjøpe en Macbook. Grunnene er blant annet «du kan åpne word-dokumenter», og du kan «til og med kjøre Windows på den»! Med andre ord, nøyaktig det samme du kan på en PC til 6000,- mindre.

Til og med en av de forelskede Mac-fansene jeg kjenner, innrømmer at han nok ikke hadde hatt bruk for en Mac hvis det ikke hadde vært for at han jobber med fotografi.

Så, folkens, hva er det med dere epleskrotter? En forkjærlighet for glatte, stygge, nittitallsfuturistiske designstykker? Behov for å være med i den kule gjengen? Hva?

Pøh. Alle vet at den kule gjengen har Linux-PC og Android-telefon. Elsk.

Bilde fra Bright_Star under en CreativeCommons-lisens.

Velg telefonrør, boikott alger

La du merke til sinnakommunistene i Tjen Folket sine boikottoppfordringer i forbindelse med valget? I gata mi har noen pyntet på budskapet og laget flere søte varianter. «Boikott Get» er min personlige favoritt. Hvilken liker du? (Originalen ser du øverst til venstre.)

Hjertesaker

Snart er det valg, og du har sjansen til å være med å bestemme hvem som skal styre landet de neste fire årene. De aller fleste har en eller annen mening om det. Noen velger parti ut fra en dypere, ideologisk overbevisning, men mange gjør det ut fra en eller flere hjertesaker. Vi har alle noe vi bryr oss mer om enn alt det andre. En hjertesak kan være så mangt:

Hva i huleste er det som får folk til å ha som øverste hjertesak at homofile ikke skal få gifte seg?

Vel, vi har i alle fall alle sammen ulike hjertesaker valgt av ulike årsaker, og det er vanskelig å si hva som avgjør det. Noen vil ha brede, feite motorveier å kjøre fortfort på mer enn noe annet, noen vil være sikre på at barna deres får en trygg og lærerik skolegang, noen vil kunne leve av kunsten sin, noen vil beskytte naturen, og noen vil bare beholde en større del av sin egen lønn i stedet for å donere den til late alenemødre og kriminelle negre.

Uansett hva hjertesakene dine måtte være, det er din borgerplikt å gå og stemme. En manglende stemme er en stemme mot hjertesakene. Stem! 

—

Postpost: Når politikere og velgere uttaler seg om hjertesakene sine, tror jeg det er lurere å fokusere på hva man faktisk vil ha, enn hva man er mot. Høyre har en fantastisk negativt fokusert kampanje gående, mens Arbeiderpartiet har en veldig positiv en. Jeg stemmer ikke på noen av dem, altså, jeg bare liker fokuset til AP så mye bedre.

Bilde 1 fra Elmer Fishpaw under en Creative Commons-lisens.
Bilde 2 fra jcolman under en Creative Commons-lisens.

Statsporno

I Sverige har pornofilmen «Dirty Diaries» skapt debatt fordi den er produsert blant annet med en halv million kroner i støtte fra det svenske filminstituttet. Filmen består av tolv erotiske kortfilmer laget av kvinnelige regissører.

Umiddelbart har jeg sansen for konseptet, og jeg synes ikke det er problematisk at det er delvis finansiert av skattepenger. Pornoindustrien kommer åpenbart ikke til å forandre seg sånn helt av seg selv, men det er likevel litt uklart hvem som er målgruppen for prosjektet. Filmen beskrives som «feministisk porno», og jeg er redd for at noen myter kan komme til å stå i veien for prosjektet.

Myte nummer én: Det er bare for kvinners skyld at dagens pornoindustri bør forandres/gjøres bredere.

Noe av vitsen med porno blir jo borte hvis vi skal ha «manneporno» og «dameporno». Jeg kjenner mange menn som føler seg fremmedgjort av dagens enkle mainstreamporno (heldigvis — jeg tror ikke jeg hadde klart å holde meg alvorlig sammen med en som hadde Thomas Rocco Hansen som sitt store forbilde...)

Myte nummer to: Vi kvinner trenger romantikk, langsom seigpuling og felegnikking for å få det til.

Urk. Spar meg. Noen bloggere vil huske Erika Lust-filmen «The Good Girl» som inneholdt mye (voiceover-)prating og lite pulings. «Dirty Diaries» virker ikke som en film produsert etter denne malen, men i og med at den promoteres som feminist-porno vil kanskje mange gå ut fra det?

Altså; det er kult at filminstituttet støtter alternativ porno, men trenger vi egentlig kalle det feministisk porno? Jeg skulle likt å se resultatet av at noen mannlige regissører utenfor den tradisjonelle pornoindustrien fikk frie tøyler. Også menns seksualitet er mye mer spennende i virkeligheten enn det jeg hittil har sett på noen film.

Til spørsmålet om vi trenger feministisk porno eller bare annerledes porno, kan det være naturlig å følge opp med spørsmål om hvorvidt sex på film behøves overhodet. Tja. Like mye eller lite som filmer om krig, eventyr eller krimgåter trengs, antar jeg. Det var dette med brød og sirkus, vet du. Pun intended.

Månedens magnetpoesi

Nå er frøken Hiorth og herr Misund installert i sin helt egen leilighet på Oslos beste østkant, og da innredes det med liv og lyst, dog ikke helt som rett ut av Bonytt.

Vi har Lego, Geomag, spill, dokker, Guitar Hero World Tour med fullt band, puslespill og tegnesaker. Og vi har magnetpoesi.

For tiden er det Klassekampens magnetpoesi som får henge i stua, mens de magnetiske ordene fra det engelske grunnsettet og det engelske erotiske settet får henge på innsiden av badedøra for å sikre underholdning til de trengende.

Ulempen med magnetiske gullkorn er at de er forgjengelige, så jeg tenkte jeg kunne prøve å poste noen her med jevne (?) mellomrom. Disse to er jeg selv opphavskvinnen til, men jeg regner med at gjestepoeter vil få en ikke ubetydelig plass etterhvert.

Den blanke metalltavla er forøvrig egentlig en kuvertbrikke (!) fra IKEA.

Bloggen er den nye skrivebordsskuffen

Det er noen bilder, noen følelser, noen sanseintrykk, små detaljer, som egentlig ikke lar seg beskrive med ord, men som blir liggende sterke og klare i bevisstheten din for alltid. En sånn ting er lukten av klissete kjønnshår og leverpostei som jeg har skrevet om tidligere. Varm øl i en iskald boks i et festivaltelt er en annen.

Lyden av det finske språket. Lyden av det finske språket oppå tangomusikk. Smaken av kalkunrester og sjampanje og allerede reduserte fremtidsforventninger i munnen om morgenen 1. januar. Bobleforelskelse og ildsinne på en gang. Følelsen av å gråte og knulle samtidig. Forskjellen på å tro og å vite uten bevis.

Den kvalte impulsen til å snu og løpe. Kjemikaliene som sakte blir til et bilde på den blanke polaroidflata. Kyss på stortåa. Tårer du ikke vet om kommer fra glede eller sorg, enda de er dine egne. Følelsen «jeg skjønner at du ikke skjønner at jeg skjønner deg».

Den greia som får oss til å kunne avslutte hverandres setninger, eller bare se på hverandre og heve et øyebryn.

Mannebryst mot mascaravått kinn. Lufta ute i Oslo rett før soloppgang. Resultatet av det perfekte blandingsforholdet mellom melk og O'boy. Å danse uten å ta med hodet, uten å telle, tenke eller herme, eller prøve å se bra ut, bare danse som om det ikke er noen morgendag.

Det er så mange følelser som egentlig ikke lar seg beskrive med ord.

Så hvorfor slutter man aldri å prøve?

Kunnskapstørst misforstått

(Som jeg må skrive om fordi alle andre alt har gjort det, og jeg er jo kjent for å være en late bloomer.)

Det var dette med konkurranse og premiering i skolen, som Høyre har snakket om, da. Mange bloggere har skrevet flotte ting om sin egen barndom og skolegang; de fleste med det utgangspunktet at de selv var skoleflinke, men at det de savnet av oppfølging ikke nødvendigvis var belønning og premiering.

Jeg var også skoleflink. Ikke noe mirakelbarn, men nok til at jeg ikke trengte å gjøre lekser gjennom store deler av grunnskolen, og nok til at det tok noen år på skolen før jeg begynte å lære nye ting i norsktimene. Jeg kjedet meg dog aldri, jeg kunne alltids bare koble ut og dagdrømme en historie eller legge kreative planer.

Det som inspirerte meg til å oppsøke mer kunnskap, var aldri karakterer eller stjerner i boka, men engasjerte lærere med tid til meg.

Hvorvidt konkurranse motiverer de flinkeste elevene, er likevel for meg helt irrelevant. Spørsmålet er hva det gjør med de svakeste.

På ungdomsskolen fikk vi høre at karakterer skulle motiverte elever til å strekke seg for å nå neste trinn. Men de som fikk Ng, mistet lysten til å lære fordi de visste at det var så uendelig langt opp til de gode karakterene, sa kameraten min til meg.

Høyre vil innføre konkurransemomentet i skolen selv for de minste barna. Jeg er alvorlig bekymret for hva det vil gjøre med lærelysten til dem som taper konkurransen. Til dem som er sist i klassen med å ta den såkalte leseknappen.

Jeg synes skolepolitikere bør høre mer på lærerne, dem som lever nærmest på problemstillingene. Jeg synes en klasse skal være en klasse (med et maksantall elever), at det skal finnes nok lærere til at de kan ta seg tid til å se hver enkelt elev, at lærerutdanningen må bli mye bedre, læringsmetodene varierte (f.eks. i forhold til å demonstrere praktisk anvendelse av realfag og språkfag), og at lærerne skal få tid til å sette seg inn i nye læreplaner og -bøker. (Jeg er også, i likhet med mange Høyre-folk antar jeg, for mer disiplin, pugging og skriveregler tilbake i skolen. Bare så det er sagt.)

Jeg er glad for at jeg gikk på skolen rett før L97 erstattet M87. Jeg er glad jeg lærte å lese med fokus på leseglede, ikke konkurranse. Jeg er glad for den skolegangen Norge har gitt meg. Det er derimot med delte følelser jeg ser fram mot selv å ha barn i skolepliktig alder.

De siste årene har reformene i skolen kommet på løpende bånd. Så har det kommet fokus på at elevers ferdigheter i grunnleggende fag blir stadig dårligere. Hva f-en får politikere til å dra slutningen «Vi må reformere mer»? Riktignok handler mange av Høyres skolepolitiske forslag snarere om å ta skolen 50 eller 100 år tilbake i tid, men det er ikke det som trengs. De fleste barn har faktisk i utgangspunktet lyst til å lære. Høyre har misforstått denne lysten totalt.

Mitt nye nabolag, og Roskilde oppsummert

Det siste først, siden jeg lovet edru-oppdatering i min siste post...

Roskilde 2009 var — som vanlig — øl, berusende ord, sommer og sol. Fine mennesker, hyppig avsynging av Svantes lykkelige dag og akkurat passe mye gnagsår.

Hvis du vil lese mer om Roskildefølelsen, tipper jeg at Linn beskriver den bedre i boka som kommer 11. august.

Ellers så er jeg uregelmessig på Internett fordi jeg holder på å flytte sammen med den fineste mannen inn i vår helt egen leilighet, midt i en røre av alle de tingene som gjør at jeg elsker Oslo.

Der jeg bor nå sover det ikke. Utover kvelden glir ungenes hvin på lekeplassen gradvis over i alkisenes gauling fra puben. Hele døgnet leves det her. Det pules i vinduer, gråtes på balkonger, kjekles på arabisk og fleipes på urdu.

Jeg skjønner meg ikke på folk som bor i by, men som klager på trikken og ballbingene og alt bråket.

Åh, og fotobutikken rett her borte selger Polaroid-film og 120-film, og hvis vi går ut i bakgården kan vi vinke til Iversen på balkongen hans.

Jeg sier som Annie: I think I'm gonna like it here.